Er Ulseth blitt ein gamal mann?

Det som kjenneteiknar eldre er jo ofte dette med at alt var så mykje betre før. Det er den kjensla eg sit att med kvar gong eg les det Ulseth skriv.

Han har ein tendens å dyrke Nils Arne Eggen-æraen. Greitt nok, sjølv ein Molde-patriot ser at Eggen gjorde mykje bra i Trondheim, noko trønderane (eller bøndene som dei sa på NRK-sporten) ikkje har kommet over, etter det har det vore sparking av trenarar i hytt og gevær. Alt med Rosenborg er bra. (Dagbladet og Dagbladet.)

Der fekk jo Stabæk også litt skryt, det skal han ha.

Så er det midtbanen til Rosenborg som heller ikkje har vore noko etter at Eggen fann opp ein midtbanerolle til Brandhaug, som han skriv i Dagbladet

Men han roser Hamren for vrakinga av Jarstein - dog seier han ikkje noko om at det er keepertrenaren på landslaget som sett ut landslagskeeperen. Og kven er keepertrenar på Rosenborg? Det er den same som på landslaget. Korlei kan trenar Jamtfall seie til Åge Hareide at Jarstein skal stå på landslaget, når han har mista plassen på Rosenborg til ein annan nordmann? Dagbladet

Og her er ein litt artig ein, her hyllar Ulseth det å tape. Samstundes som han i den siste kronikken skriv at det er Stabæk som har imponert. Ein skulle tru at Ulseth digga Kamma i år? Igjen: Dagbladet.

Og meir Rosenborg-hyllast: Dagbladet (ja, det er i Dagbladet han skriv...

Kanskje får me i neste veke sjå ein artikkel der Ulseth er positiv til norsk fotball? For oss som går på kampar i tide og utide er det ikkje berre for å sjå ein god kamp, ein nervepirrande kamp som ender opp med siger til favoritt-laget kan vere vel så god som ein kamp som ender 3-0. Og ein spanande Tippeliga er bra for oss som ikkje vil at gullet skal vere utdelt fire rundar før slutt, me vil ha spaning! Sjå i år, kva for ein runde hadde det ikkje blitt om Tromsø og Stabæk skulle gjere opp om gullet i siste runde? Og nedrykket var heller ikkje klart før det stod att ein time av serien med Aalesund-leiing i Ålebyen og Molde-leiing på Hamar.

Har Ulseth tenkt på at det i helga var slik at begge småbrødrene måtte heie på storebror?

På Hamar måtte dei heie på Lillestrøm i siste runde. I Aalesund måtte dei heie på Molde. Artig. Må kjennast greitt for dei å vete at laga dei vil alt ondt er dei som kan redde dei.

Hölzenbein og amputasjon

Dette er berre ei lita artig sak. Denne austerrikaren Lanzinger som måtte kappe foten etter eit fall i Kvitfjell vil no saksøke både den eine og andre.

Men kven var det som var med å kappe foten? Hölzenbein, ein lege frå Austerrike. Altså, dr. Trefot.

Minner meg om den kjente Aalesund-spelaren Haltur Trebeinson.

Dagbladet

Takk og farvel til Asker frå ein Asker-fan

Så er mitt forhold til Asker slutt. Brått og plutseleg.

Eg er ein av dei som har Asker-skjerf. Eg har vore på Føyka og sett Asker spele. Eg har vore på to cup-finalar, stått i regn og vind for å sjå Asker utklasse Team Strømmen på eit gjørmete Ullevaal-gras.

No er det slutt, eg kan ikkje lenger heie på Asker.

Det blir sagt at ein ikkje kan skifte klubb. Ein kan skifte dame, sokker og mykje anna, men ikkje klubb. Her er eit par grunnar til at du faktisk kan bytte:

*Klubben inntek eit politisk standpunkt du ikkje kan stå for.
*Klubben svik supporterane.
*Klubben slår seg saman med ein klubb du ikkje likar

Og det er sikkert noko meir.

Kan nokon forklare meg korleis eg som Molde-fan kan heie på Stabæk sitt damelag i fotball? Eg ser berre ikkje at det kan gå, og eg er heller ikkje interessert i å gjere det.

Eg håper at fleire ser kva det er Asker har gjort mot fansen sin. Me var med då dei rykka ned, men ikkje når dei går til Stabæk, no har dei gått over grensa til det hinsidige.

Takk for meg.

No blir det sikkert Røa.


PS, VG skriv at "Det blir første gang en klubb i Norge har topplag både for kvinner og menn." Kan nokon sjekke kva divisjon damelaget til Molde var hen i 1994? Berre slik for sikkerheits skuld.

Spanande til slutt

Så er det snart Tippeliga-innspurt. Og det ser ut til at Stabæk tek det heile i land. Grunnen til det er ikkje at dei kjem til å avgjere det sjølv, men fordi Molde kjem til å vinne borte mot Tromsø til helga og Fredrikstad neste helg.

Det er tre kampar igjen. Stabæk har ei leiing på seks poeng. Ein siger på tre kampar er ikkje noko hokkus pokkus, til og med Aalesund eller HamKam kan greie det. Og med 20 plussmål meir enn Fredrikstad... Du treng ikkje jobbe på SSB for å sjå korleis dette går til slutt.

Men sjølv så syns eg det er litt synd at Stabæk skal vinne serien. Det er faktisk litt småbittert. Her har eg vore fan av Molde i tjue år og vel så det - eit lag som har historiar om den gongen dei nesten vann serien. Hadde det vore tre poeng for siger i 1974 hadde Molde vunnet. Hadde Molde vunnet siste kampen mot Moss i 1987... No skal det komme eit lite lag frå Bærum og vinne heile greia?

Det verste er jo at dei har ein gong ikkje folk på stadion når dei spelar. 5724 er og ser på kampane. Nokre av dei er bortefans, dei kan faktis ta imot ganske mange når det spelar mot Vålerenga, Lillestrøm, Godset eller Fredrikstad. Legg merke til at eg ikkje skreiv Lyn.

Molde har eit snitt på over 2500 meir enn Stabæk. I ein kommune der det nesten ikkje bur folk, med eit lag som har spelt dårleg på heimebane i år og med kringliggjande kommunar utan folk.

Men det er Stabæk som vinn serien. Det er noko feil her.

Eller så er det berre misunning...

Skyt utlendingen, bevar nordmannen

Dette er noko av det mest håplause eg har sett.

Greitt nok, ein hest blir tatt for doping etter at laget hadde gjort ein voldsom prestasjon med å ta medalje i OL.

Men så er me over til det typisk norske:

Ein nordmann dopar seg aldri!

Det er det berre noko dei gjer i utlandet. Då skal ein bli utestengt frå all konkurranse på livstid. Kor er desse dopingmotstandarane no når Norge blir ramma?

Og Norge er langt frå feilfri. Det har vore mange dopingsaker her også, me hugsar vel alle ei sak med Stian Grimseth? Eller Friz Aanes?

Eg er lei av denne haldninga til at nordmenn skal gå fri. Kva er det Tove Paule tenkjer på når ho meiner at dei skal behalde OL-bronsa? Sa ho det same om OL-gullet til det amerikanske stafettlaget etter Marion Jones vart tatt? Eller det finske stafettlaget etter Mika Myllylä?

Meir i VG

Kva så med kong Olav?

VG skriv at Katja Nyberg var den første utenlandsfødte som vann gull for Norge i OL.

Dette er kanskje ikkje eit sjakktrekk å skrive om eg vil ha meg jobb i VG, men det er noko eg stussa litt på.

Kong Olav vann gull for Norge i segling i Amsterdam-OL i 1928. Kong Olav vart født i England, det er ikkje Norge såvidt meg bekjent.

Men det kan jo vere enno fleire før han igjen som er født i utlandet og har gull for Norge.

Røkke og Molde

Dagbladet skriv at Røkke har svidd av ein del gryn på Molde. Og så har dei undertittelen: Dårlig invistering for Røkke.

Nei, han har hatt det mykje artig med fotballen, og det har ikkje vore så ille for oss Molde-tilhengarar å vere i toppen heller.

Journalisten skriv også at "Røkke spyttet inn 100 millioner kroner til Aker Stadion, som på folkemunne nå kalles Røkke-løkka, i 1998."

Det folkemunnet er i TV2-studio og i munnen på alle som gjerne ville ha hatt eit stadionanlegg like bra som det er i Molde.

Framleis finaste stadion i landet.

Legg også merke til at Dagbladet køyrer saka under kjendis - ikkje under økonomi eller sport som ein skulle tru var mest aktuelt...

Olympiske leikar i Kina

Så er me i gang igjen. OL er over oss, sjølv om opninga ikkje er før i morgon så er leiken i gang.

Norge imponerte i tre minutt mot USA i fotball. Meir trong ein ikkje for å vinne. Det kan bli ekstremt mange norske OL-vinnarar.

Min spådom er gull til handballjentene og fotballjentene. Ja, faktisk, det trur eg kan skje. Begge lag har erfaring frå internasjonale meisterskap. Fotballjentene har bra erfaringar med å spele i dei tidssonane som er der borte (VM-gull i Kina og OL-gull i Sidney). Handballjentene er berre bra!

Så er det Torkildsen, mannen frå det blide Sørlandet som kan vinne gull.

Det siste gullet kjem i skyting. Men kven som vinn skytinga der ikkje viktig.

Det er også litt synd det med skyting, du blir ikkje folkehelt med børsa i handa. Harald Stenvaag, som eg har skrevet om før, har vore med i eit utal av OL, men aldri blitt kjent. Men når Pål Trulsen kan bli kjent, mannen frå ein marginal idrett, så kan vel andre bli det. Sett at ein har Trulsens utstråling vel og merke.

Så no blir det eit par veker med tv.

Livet er av og til ikkje så ille.

ANBEFALING: Ann Kristin Aafedt Flatland

Om du enno ikkje kjenner til Ann Kristin Flatland er det på tide at du får opp auget for ho.

Nok ein gong er det Voss som har gjort sitt for norsk skiskyting. Ja, eg veit, ho har vore med i mange år. Men i år blir det nok ho som slår igjennom av skiskyttarane. I fjor var det Solveig Rogstad, i år blir det ei frå Voss. Og ho går i gode skispor etter Eirik Kvalfoss og Gro Marit Istad. Om eg ikkje hugsar feil var vel også ein annan gamal favoritt frå Voss: Gisle Fenne. Kjent for mellom anna "Fenne spesial" - fem treff på kort tid.

Det eg gler meg til med Flatland er at ho verkar så sympatisk. Ho kan bli ein norsk folkehelt. For vel to år sidan spådde eg at Astrid Jacobsen skulle slå igjennom, eg trur eg får rett ein gong til. Med å slå igjennom med Flatland meiner eg at ho held seg stabil i toppen og vinn eit og anna løp.


Og skulle du ha ei bedrift med litt overskot som treng eit sympatisk anlet: Bruk pengane på å bli Flatlands sponsor. (No veit eg sjølvsagt ikkje om ho treng det, og skulle du gjere det, hugs å oppgjå bloggen her også, eg treng også publisitet.)

Ann Kristin Flatland har også ei bra heimeside, ei av dei beste eg har sett av norske, individuelle idrettsutøvarar: akflatland.no. Og legg merke til at sida er på nynorsk, det er også eit pluss.

Fiasko

Det er nok ein gong ei god stund sidan eg skreiv inn sist. Grunnen er at eg var demotivert av heile den saka med Dagbladet. Eg syns framleis det er bittert at Dagbladet gjer meg beskjed om at - jaja, les det innlegget under...

Men det er mykje som har skjedd sidan sist, ein ting til som demotiverte meg fullstendig. Det var fotball-EM. Feil lag vann.

Eg kan ikkje den dag i dag fatte og begripe at noko med sine fulle fem kan halde med Spania sitt landslag. Ikkje Frankrike heller for den saks skuld.

Det er jo ein gjeng med sleipe, ekle gutter som sikkert fargar rævvhåret for å framstå som kul. Nei, det heile byr meg imot. Kanskje dei skårar fleire mål enn motstandaren, tydelegvis, i og med at dei vann.

Tyskland, det er laget sitt, det. Solid organisert, midtstopparen har skjegg som alle midtstopparar burde ha. Du ser sinnet ligge langt utpå huda til fleire av spelarane.

Problemet er at dei ikkje skåra fleire mål enn Spania i finalen.

Takke meg til, neste EM skal eg atter ein gong halde med Norge om dei kvalifiserar seg. Så heiar eg på England til dei ryk ut. I finalen skal eg fortsatt heie på Tyskland.

Matthias Sindelar og korleis Dagbladet ikkje ville ha artikkelen min

Eg sendte for ei stund sidan ein artikkel til Dagbladet, men fekk til svar at temaet var for smalt. Kva kjem Dagbladet opp med? Jo, ein artikkel om samme tema. Ikkje så artig for meg, eg som har tenkt å tene pengar...

Her er artikkelen min:


Matthias Sindelar – landslagspilleren som gikk mot Hitler

Matthias Sindelar var fattiggutten som ble spiss på Østerrikes landslag. Men historien er ikke bare en suksess, en skade holdt på å sette ham ut av spill i ung alder, men han kom tilbake. Han gav seg med landslagsfotballen etter at han hadde vært med å skåre og beseire Tyskland i kampen som skulle feire Anschluss, sammenslåingen av Østerrike og Tyskland under Hitlers regime.

Matthias Sindelar ble født i 1903 i det daværende Østerrike-Ungarn. Foreldrene til Sindelar var fattige tsjekkiske innvandrere, faren var murer, mens moren var hjemmeværende for å ta seg av deres fire barn. To år gammel flyttet Matthias sammen med familien til Wien av økonomiske årsaker. De bosatte de seg i bydelen Favoriten, en bydel med mange fabrikker og muligheter for faren å tjene penger til å brødfø familien på seks.

I den østerrikske hovedstaden begynte den unge Matthias å spille fotball, noe det straks viste seg han hadde talent for. Som femtenåring ble han hentet til ungdomsavdelingen til ASV Herta, en klubb fra samme bydelen som han selv bodde i. Stadion til Herta låg heller ikke langt unna huset der Sindelar bodde, og han brukte mye tid på fotballen.

Fotballen hadde kommet med engelskmennene til Østerrike på slutten av 1800-tallet. I begynnelsen var sporten en middelklassesport. Etter innføringen av serien i 1911 ble flere og flere klubber startet opp. Det ble også bygd mange nye stadionanlegg rundt om i hele landet. Dette førte til at flere fikk muligheten til
å spille fotball, og i mellomkrigstiden ble sporten mer og mer en arbeiderklassesport og et alternativ til kinoen.

I 1917 ble faren til Matthias drept i et slag under første verdenskrig. Farens inntekter hadde vært viktige for familien Sindelar, men dødsfallet førte til at moren alene måtte ta seg av familien. For å få ekstra inntekter begynte Matthias i lære som låsesmed. Men fotballen skulle bli en avveksling fra hverdagen for den talentfulle unggutten.

18 år gammel fikk han sin debut for A-laget til Herta. Han ble etter hvert kjent for å være en tekniker som prøvde å unngå fysisk kontakt med motstanderens spillere. I 1923 hadde han spilt seg til fast plass på laget. På tross av at han var forsiktig på banen skadet han seg, men det var i en stupeulykke det ulykksalige skjedde. Han ødela menisken i kneet og måtte opereres. Inngrepet, som på den tiden ikke var like vanlig som i dag, gikk bra og han ble frisk igjen i kneet. I redsel for nok en gang å slå opp skaden spilte han senere alltid med bandasje rundt kneet, noe som også ble hans varemerke.

På grunn av økonomiske problemer i Herta vart Sindelar solgt til Wiener Amateur SV, forløperen til Austria Wien. Navnebyttet kom som et resultat av profesjonaliseringen av den østerrikske fotballen i 1926. Senere i karrieren var også andre klubber interesserte. Slavia Praha var en av dem, men også engelske klubber var villige til å betale for at Sindelar skulle komme til fotballøya.

Landslagdebuten lot ikke vente på seg, den kom i 1926. I sin første landskamp skåret han seiersmålet mot Tsjekkoslovakia. I tidsrommet fra 1931 til 1933 ble landslaget til Østerrike kalt das Wunderteam. Laget spilte 12 kamper på rad uten tap, blant annet vant de 6-0 og 5-0 mot Tyskland, 4-0 mot Frankrike og 8-2 mot Ungarn. Spiss og kaptein var Matthias Sindelar. Statistikken endte med 1-2-tap hjemme mot Tsjekkoslovakia i 1933, bare tre måneder etter at østerrikeren Adolf Hitler hadde kommet til makten i Tyskland.

Og det er for motstanden mot nettopp Tyskland at Matthias Sindelar blir best husket.

Den 12. mars 1938 marsjerte tyske militære tropper og politi over grensen. 65 000 tyskere var med på invasjonen med det resultat at Østerrike ble en del av Det tyske riket. Holdningen til Anschluss var delt, mange østerrikere var ute i gatene og jublet for det som skjedde, mens mange var imot.

Det østerrikske landslaget som hadde kvalifisert seg til VM i Frankrike i 1938 ble oppløst. I stedet ble det stilt et lag med spillere fra både Østerrike og Tyskland. Sindelar ble spurt om han ville spille for et samlet lag av tyske og østerrikske spillere, men han takket nei. Han var allerede blitt 35 år gammel og oppgav som grunn at han var blitt for gammel.

Både Tyskland og Østerrike hadde kvalifisert seg til verdensmesterskapet i fotball som gikk av stabelen i Frankrike i 1938. Men i stedet for å stille med to lag, trakk Østerrike seg og stilte felleslag med Tyskland. Dette førte til at Sverige som skulle møte Østerrike i første runde gikk rett til kvartfinalen. Hitlers ønske var at det nye laget skulle bestå av fem østerrikere og seks tyskere eller omvendt. Det ble Reichtrener Sepp Herbergers oppgave å ta ut det sammensatte laget til VM i 1938.

Før det, den 3. april 1938 ble det spilt en Anschluss-kamp mellom Østerrike og Tyskland i Wien. Kampen hadde som oppgave å vise at det var harmoni mellom de to landene, men sånn ble det ikke. Østerrike stilte ikke i sine tradisjonelle svart-hvite drakter i denne kampen, men Sindelar fikk ordnet det sånn at laget spilte i rød-hvit-røde drakter. Avisene ville ha det til at Sindelar gikk inn for å ikke skåre på mange av sjansene sine. Men da han skåret 1-0-målet markerte han med å danse en gledesdans foran nazistenes ærestribune. Kampen ble vunnet 2-0 av Østerrike som i alle fall på fotballbanen hadde slått Tyskland.

Med denne kampen var foreløpig slutt på østerriksk fotball. 31. mai 1938 ble alle profesjonelle klubber med umiddelbar virkning oppløst. Det samme gjaldt også jødiske fotballklubber. Jødiske spillerne og ledere ble fengslet eller måtte emigrere. Austria var en av klubbene som ble skadelidende, de hadde mange både jødiske spillere og ledere som emigrerte til Sveits og Frankrike. Etter en stund gjenoppstod klubben under navnet Ostmark, men på folkemunne gikk klubben fortsatt under navnet Austria. Østerrike som landslag spilte ikke igjen før i august 1945 da de møtte Ungarn i Budapest.

Anschluss-kampen ble også Sindelars siste kamp for landslaget. Han ville gjøre plass til yngre spillere. Reichtreneren Herberger uttalte senere at han hadde en fornemmelse av at dette ikke hadde noe med alder å gjøre, men at Sindelar hadde vært ukomfortabel med å spille for et samlet Tyskland. Det var politiske grunner til at han ikke spilte, alder var ikke mer enn en unnskyldning. Åtte østerrikere ble tatt ut til VM-troppen, men Sindelar var ikke en av dem. Og Sindelar selv hadde heller ikke lagt skjul på sine sosialdemokratiske politiske holdninger.

For å spe på sine egne inntekter reklamerte Sindelar for jogurtmerket Fru-Fru, det blir solgt Sindelar-baller og han reiser til Ungarn for å spille inn filmen Roxy und das Wunderteam. For pengene kjøpte han en delikatesseforretning til familien, men selv om han nå hadde fått penger, levde han fortsatt som et beskjedent, anstendig og tilbaketrukket liv.

For forretningen betalte Sindelar 20 000 riksmark til den jødiske eieren Leopold Drill. Drill måtte selge forretningen sin på grunn av de nye lovene som hadde blitt innført med nazismen i Østerrike. I forretningen nektet Sindelar også å henge opp plakater med nazistiske motiv og andre propagandamidler. Etter sin død skulle han også på grunn av dette bli beskyldt for å være jødevennlig.

Den 26. desember 1938 spilte Sindelar fotballkamp for Austria mot Herta Berlin og endte 2-2. Sindelar skåret et mål, noe som skulle bli hans siste både mål og kamp i karrieren.

Kort tid etterpå, den 23. januar ble Matthias Sindelar funnet død i sengen i sin egen leilighet, bare 35 år gammel. Ved siden hans låg kjæresten hans, Camilla Castagnola, tidligere prostituert og av jødisk herkomst. Hun døde dagen etter uten å komme til bevissthet. Den offisielle dødsårsaken var at de hadde blitt forgiftet av karbonmonoksid, en svært giftig brennbar, fargeløs og nesten luktfri gass som ofte oppstår av ufullstendig forbrenning av karbon. Det ble oppgitt at gassen stammet fra en skadet kamin i leiligheten. Politiet bekreftet senere at kaminen ikke hadde vært ødelagt. Om det var drap eller selvmord vites ikke, men det ble spekulert mye i byens aviser. Sakspapirene forsvant under andre verdenskrig. Den eventuelt skyldige ble aldri tatt. Over 15 000 var ute i gatene og fulgte helten til graven.

I dag er en av tribunene på Franz-Horr-Stadion, hjemmebanen til Austria Wien, oppkalt etter Sindelar - mannen som nektet å spille for Nazi-Tyskland.

Nostalgi

Eg vart litt nostalgisk, så kom eg på ein sang full av tårar, håp, historie, lengsel. Det er sjølvsagt ein Brann-sang. I og for seg litt synd. Eg hadde sympati for Brann, eg studerte tre år i Bergen. Men det er no ein gong slik at det er ikkje det som er laget mitt. Her er sangen på YouTube:



Den neste sangen er ein som handlar mykje om det samme. Den er dog ikkje kjent for å vere like sarkastisk som 20000 tomme seter heier på Lyn, men det er mykje frykt i denne sagen:

Pelus leggkramper eller folkets latterkrampe?

Her er pressemeldinga frå NFF om John Pelu. Diplomatisk og fint skrevet, og ikkje minst med respekt for ein leges yrkesstoltheit.

Men om det er Pelu sine leggkramper (ja, i fleirtal) eller om det Norges folk si latterkrampe som blir hugsa, det gjenstår å sjå. Men det var iallefall betimeleg å få krampe der og då.




Pelu frikjent av Doms- og sanksjonsutvalget

Doms- og sanksjonsutvalget konkluderte med at det ikke var grunnlag for å straffe John Pelu for “filming”.

I forrige uke anmeldte styret i NFF Rosenborgs John Pelu til Doms- og sanksjonsutvalget for å ha ”filmet” seg til straffespark. Doms- og sanksjonsutvalget har i dag behandlet saken, og kommet frem til at det ikke var grunnlag for å konkludere med at det var bevisst filming, selv om TV-bildene viser at fallet bar preg av å være et ”villet” fall

I sitt tilsvar til forbundsstyrets anmeldelse, har RBK opplyst at Pelu i den angjeldende situasjon fikk akutt krampe i begge leggene og at dette forårsaket fallet. Påstanden er bekreftet ved erklæring fra lagets lege.


Utvalget fant grunn til å påpeke at det virket noe påfallende at opplysningene om at Pelu fikk krampe i begge leggene, ikke ble fremholdt tidligere.

Utvalget uttaler at en slik opplysning ville ha vært et betimelig innlegg i den mediedebatt som fulgte, hvor episoden ble beskrevet som bevisst filming. Utvalget har imidlertid ikke grunnlag for å trekke legeerklæringen i tvil, da den først forelå.

Utvalget er av den oppfatning at det mest sannsynlige utfall av en situasjon der akutt krampe inntrer i begge leggene, er at man ikke klarer å holde seg oppreist. Eventuell tvil om hvorvidt krampen var den direkte årsak til fallet eller ikke, må etter Doms- og sanksjonsutvalgets vurdering under enhver omstendighet komme Pelu til gode.

På denne bakgrunn, og med henvisning til legeerklæringen, konkluderte Doms- og sanksjonsutvalget med at det ikke dreiet seg om bevisst filming fra Pelus side.

Fotballpresident Sondre Kåfjord tar beslutningen til etterretning.

- Forbundsstyret har anledning til å anke saken, og vi vil bruke helgen på å vurdere om vi skal benytte oss av denne muligheten, sier fotballpresident Sondre Kåfjord.

Dagbladet

Om blogging

Det er slik blitt at om eg er inne på ei side som ikkje er blitt oppdatert på ei stund så er ikkje det bra...

Kva skal eg då seie om min eigen blogg?

Det er artig å blogge, men det er ikkje alltid eg har like lyst å skrive noko. Slik som i denne temperaturen som har vore i det siste. Då er det ikkje artig å skrive om laust og fast.

Forrige veke var eg på cupkampen mellom Skeid og Fredrikstad (2-3), då kunne eg skrevet om kvifor FFK ufortent gjekk til tredje rundt. På søndag var eg på Molde-Lyn (0-1), då kunne eg ha skrevet om det.

Mest av alt burde eg ha skrevet om Rosenborg. Dei som fekk eit mål mot Molde godkjent etter ein horribel hands. Så helga etter slenger John Pelu seg ned og skaffar straffe. Ikkje rart dei klatrar på tabellen, om det er slik det skal fortsette går dei vel til topps i år igjen?

Arild Stavrum hadde rett, og uheldigvis gjeld det fortsatt.

Lang, lang rekkje, Tom Nordlie ut av rekkja gå

Det har blitt mange slike overskrifter på meg i det siste. Nokre avgangar har vore meir venta enn andre, denne her var det vel ingen som vart overraska over?

Men det er jo synd at det skal skje, Tom Nordlie er jo ein figur som svarar pressa, sett skapet på plass. Men profet i eige land vart han ikkje.

No trur eg ikkje at det er så enkelt å seie at Nordlie har alt ansvaret for Lillestørms fall. Det må vere litt i veggane på Åråsen som luktar mugg?

Nordlie vart vel i si tid nesten påtvunget klubben av den rike onkelen. Mange i administrasjonen ville ha Rösler - men penga rår og Uwe gjekk.

No blir det vel ferie på Nordlie før han skal redde eit eller anna lag frå nedrykk i haust og atter ein gong bli genierklært.

Vatn på mølla?

Det er i Rosenborg det skjer for tida. No er det Siri Marte Hollekim, den kvinneleg trenaren i Rosenborg.

Når det er sagt skal Rosenborg ha skryt for at dei har ei kvinne i trenar-teamet. Eli Landsem har vel trent herrelag i 2. divisjon, men ellers kan eg ikkje komme på nokon andre som har gjort det.

Men det som kjem ut no er vatn på mølla for mange. Ein ting er klart, at folk blir sjukmeldt er ei ærleg sak, det kan alle bli.

Det som eg reagerar på i Dagbladet i dag er at Erik Hoftun seier at ho har gjort ein god jobb. Og at Rosenborg har ein "lab". Leiaren for laben har sagt opp. Kontrakta til Hollekim går ut til nyttår. Lableiaren skal ha hovudansvaret for treninga av den fysiske biten.

Om Hollekim har gjort ein så god jobb som Hoftun seier, kvifor ikkje fortsette å nytte seg av kunnskapen hennar?

Naja, dei får drive på.

Dagbladet

Lang, lang rekke. Eggen ut av rekka gå...

Det kom vel ikkje som noko sjokk, men det er synd for Knut Torbjørn Eggen som går av som sportsleg leiar i Rosenborg eller kva no enn for tittel han har hatt der oppe. Det er jaggu ikkje godt å vete, det er jo blitt så mange kokkar i Trondheim, det er berre det at gourmetrestauranten manglar.

Det var vel i desember i fjor at han gjekk på smellen, var det ikkje det? Då hadde Per Messias Høgmo og Rune Bratseth allereie vore vekke frå jobben.

Det kvevjast sitt å vere leiar i Rosenborg, det skjønar eg også. Dei siste fem åra er det vel fem trenarar som alle er tatt inn for så å forsvinne ut att. Eggen junior er blitt anklaga for å ville ha jobben etter sin far og at han som eit ledd i prosessen måtte kvitte seg med Knut Tørum.

Noko som er blitt avvist som sludder. Så er det vel det, då.

Som ein digresjon, eg las intervjuet med far Eggen i sportsbilaget i Dagbladet sist fredag - den mannen har ikkje mykje godt å seie om Tørum. "Han er flink til å sette ut kjegler" eller noko i den dur var det einaste positive han hadde å seie om den stakkars Tørumen. Men gjennom heile intervjuet kom det stikk til Tørum i negativ retning.

Så skal sonen, Knut Torbjørn, altså sitte midt imellom og dømme levande og daude. Eller "has been" og "wannabes". Det seier seg sjølv at det ikkje bli lett i ein slik situasjon. Pappa, som mange har sett på som Gud på Brakka vs. den sitjande trenaren, mannen som faktisk skal utføre jobben. Som han heller ikkje fekk utført. Artig er det jo at ein siger mot Chelsea (eller var det uavgjort?) fører til to trenarbytte: Mourinho flytta frå London og Knut Tørum til Drammen.

Kven som har rett og kven som tek feil gjer eit uvisst svar. Eller - Morten Pedersen har sikkert svaret.

Det er ikkje langt til korkje barken eller veden om du står midt imellom.

Får håpe Knut Torbjørn kjem seg til hektene snart igjen.

Det står ein stol ledig etter Morgan Andersen ein stad lenger sør i landet!